Injustice: Gods Among Us er Mortal Kombat-utviklerne NetherRealm’s tak på fightingspill med DC Comics-karakterer. Både Mortal Kombat og DC Comics er viden kjent for å strekke seg selv så lang “over the top” som de kan rekke, og blandet sammen gir de et fornøyelig spill for både fightingspillfans og for fans av Superman og hans Super Friends.
Spillet bygger veldig på NetherRealm’s forrige spill, Mortal Kombat (2011). Det første 2D Mortal Kombat-spillet på lenge. Mange av grepene som ble gjort på det spillet følger med videre til Injustice, fra hvordan angrep til animasjon til de ulike modusene. Dette er ikke nødvendigvis en kritikk, men det understreker at man vil komme bedre ut av spillet om man har lagt inn noen timer på Mortal Kombat tidligere.
Heldigvis er kampsystemet i disse spillene langt lettere å sette seg inn i enn mange andre fighting-franchiser. Jeg føler en mestringsfølelse jeg aldri har opplevd før når jeg har prøvd diverse Street Fighters, Kings of Fighters, Virtua Fighters og alle andre titler med “Fighter” i navnet. Spillet har også en grunnleggende tutorial, og et helt sett med individuelle utfordringer beregnet for å lære deg å tenke over ting mens du sloss. For eksempel er det en kamp der motstanderen har et skjold som gjør at du selv tar skade når du angriper han, slik at spillet tvinger deg til å tenke over når du burde angripe, og når du burde forsvare deg selv. I tillegg til disse, finner du selvfølgelig online multiplayer og arcade mode med uttallige variasjoner.
Om du ikke kommer til spillet for hvordan man kontrollerer det, men heller karakterene på coveret, er story mode for deg. Injustice har en ambisiøs, nesten grandios story mode. Noe tankevekkende, emosjonell narrativ finner du ikke her, men det tror jeg heller ingen forventer når man blander sammen fightingspill og superhelter. Når narrativet i tillegg har som oppgave å la deg spille med og mot så mange karakterer som mulig, å ta deg gjennom alle bakgrunnene, og å komme på en god unnskyldning på hvorfor Green Lantern denger løs på Batman, skjønner man at historien aldri hadde en sjangs; den må være stor, tung og dum. Redd verden fra en alternativ dimensjon der superheltene har blitt diktatorer over kloden. Greit det. Personlig synes jeg alltid at superhelter er mest interessante historiene er små og personlige, men det er også derfor jeg generelt sett foretrekker Marvels bøker framfor DC, så det blir igjen vanskelig å holde dette mot spillet.
Jeg har brukt hele denne anmeldelsen på å sammenligne spillet mot Mortal Kombat og DC, og dette er fordi hele spillet virker å være nålfokusert på å treffe disse to krokene. Resultatet er veldig fint om du er en fan av en av disse to tingene, og en jackpot om du digger begge. Om du derimot føler at du treffer utenfor en av sirklene på dette Venn-diagrammet, kan jeg ikke med god samvittighet anbefale spillet for deg. Slåssingen er lett å lære på grunnleggende nivå, men jeg følte meg etter hvert frustrert når jeg steg opp i rang, og spillet begynte å banke meg opp uten å gi det minste hint om hvorfor jeg bommet på timing eller ble låst av mostanderen i en kombo. Det samme gjelder for narrativet. Ja, det er gøy å se Jokeren sprenge Hawkgirl ut av luften med en bazooka, men det gir meg aldri noen grunn til å finne ut mer om hvorfor Doomsday er en interessant karakter.
Så om din greie er fighting-spill, er det mer enn nok dybde å finne her, eller om du vil vite hva Batman ville gjort i et univers der Superman ble maktgal, kan jeg varmt anbefale Injustice: Gods Among Us. Om du derimot ikke har et forhold til noen av disse to elementene, er dette kanskje ikke stedet å starte. Personlig har jeg en nysjerrig interesse for begge, så for meg resulterte spillet i mange underholdende timer, men som endte i en vag frustrasjon der jeg ønsket at spillet kunne gi meg mer i begge retninger.
Text av Herman S. Lilleng
 |
Herman S. Lilleng er en norsk spillnerd som for tiden har en gjesterolle i Sverige. Som gamer er han stadig på jakt etter nye opplevelser, og blir ofte helt oppslukt om han finner noe som fanger han. Han har en utdannelse i filmvitenskap, og han synes det er merkelig å skrive om seg selv i tredje person. |
